I går møtte jeg deg igjen. Du hadde ikke forandret deg det aller minste. Faktisk var du enda kjekkere enn jeg husket. Vi lå i sengen din, holdt rundt hverandre. Jeg kjente hjertet ditt banke, du kjente mitt. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal tenke, føle, mene. Du er så stille, lite pratsom. Jeg trenger respons, uten det kommer vi ingen vei. Du er så fysisk, jeg greier ikke holde følge. Hva jeg skal gjøre, sier du? Jeg vet ikke. Jeg vet ærlig talt ikke. Noe må forandres, men hver gang jeg trekker meg unna deg er du der. En melding, et lite smil...du forblir i tankene mine, du er umulig å kaste ut. Du skjønner ikke hvorfor jeg blir så forvirret av ditt nærvær. Du trenger noen å være nær, noen som holder rundt deg. Jeg trenger noen som vil gå hele veien sammen med meg, ikke bare deler. Du har nok jenter, nok bekjente, alt ligger til rette for deg. Jeg er vel bare en brikke i et spill. Og jeg tillater meg å være det. Tross alt har jeg valgt det selv. Jeg valgte å ikke ta det første skrittet, jeg tør ikke åpne hjertet mitt. Frykten for å falle hardt er altfor stor...og nå er du borte.
